Storhamarlåven på Domkirkeodden i Hamar

Storhamarlåven ligger sammen med Hedmarksmuseet på Domkirkeodden i Hamar, og består i tillegg til Storhamarlåven av Domkirkeruinene med glassvernebygg, folkemuseum og urtehage. Storhamarlåven var i aktiv bruk helt fram til man i 1962 besluttet å bygge om bygget fra 1500-tallet til et moderne museum basert på tegninger av den anerkjente arkitekt Sverre Fehn.

Storhamarlåven regnes i dag som Sverre Fehns viktigste arbeid gjennom en lang og imponerende karriere.

Storhamarlåvens historie

Storhamarlåven har en lang historie som kan spores tilbake til tidlig på 1500-tallet, og en rekke gjenstander fra middelalderen er funnet ved gjentatte utgravninger på stedet. Låven ble i 1567 totalt ødelagt av den svenske kongens soldater, men ble raskt bygget opp igjen og var i bruk som låve og fjøs helt fram til 1700-tallet da hele gården ble adelig herresetet. Fra 1826 fungerte bygget som driftsbygning for Storhamar gård i nesten 100 år. Da gårdsdriften ble lagt ned ble bygget forlatt og vær og vind gjorde store skader før Hedmarksmuseet overtok det forfalne bygget i 1946. De neste 10 årene jobbet museet iherdig med restaureringen av det gamle bygget.

Sverre Fehn

I 1962 kontaktet professor og arkitekt Sverre Fehn museet med planer om et prosjekt ulikt noe annet. Fehn ønsket å gjøre om det gamle gårdsbygget til et museum som fokuserte på å kombinere fortidslevningene og moderne arkitektur. Fehn sammenlignet låven med en gammel romersk ruin. Gjennom hele låvens levetid har den blitt bygd på, bygd om, utvidet og endret. Historien til Storhamarlåven er en evig dans av ny og gammelt arkitektur. Alle som har lagt sin hånd på bygget gjennom århundrer har aldri vært redd for å bygge på det gamle. Nettopp dette var hva som fascinerte Fehn med bygget. Fehns videreutvikling av bygget tar alltid hensyn til det gamle, og han forankrer sin moderne arkitektur direkte i det gamle. Fehns bruk at materialer som betong, limtre og glass bryter totalt med bygget historie, men skaper en spenningen mellom kontrast, form og materiale mellom det gamle og nye. Med de nye elementene av stål og betong endrer Fehn det naturlige bevegelsesmønsteret i bygget og gamle rom oppleves på en ny inspirerende måte. Fortid og nåtid er satt opp mot hverandre, de nye elementene utfordrer de gamle. Fehn viser hvordan moderne arkitektur har vokst ut av gammel og selv om det ikke alltid er enkelt, kan man oppnå inspirerende resultater om man utfordrer arkitekturen til å samarbeide.  Samspillet mellom de gamle og nye bygningselementer kan oppleves noe rått, men Fehn bruker kontrastene til å framheve de historiske elementene i bygget. Fehn leker seg med både romstørrelser, nivåer, ulike funksjoner og nyskapende lysinnslipp. Svært enkle detaljer og glass montert uten karmer, treramper med rekkverk i rå betong samt særegne og varierte utstillingsmontre gir besøkende en helt spesiell opplevelse.

Pritzker-prisen

Sverre Fehn brukte 12 år på å bygge sitt mesterverk, og da bygget endelig åpnet for publikum i 1974 var det knyttet enorm spenning til prosjektet. Både norsk og internasjonal presse hadde omtalt prosjektet i flere år før det var klart. Fehn oppnådde med Storhamarlåven noe ingen annen arkitekt har gjort verken før eller siden. Han ble nominert til den prestisjefylte Pritzker-prisen før prosjektet var vist fram for offentligheten. Ikke uventet ble Fehn tildelt prisen i 1975, og i juryens begrunnelse kan man lese «Fehn har brutt ny grunn og gitt moderne arkitektonisk form til elementer fra sitt hjemlige norske landskap, nordisk lys, grå stein og frodig grønn skog, en blanding av fantasi og virkelighet i bygninger som både er samtidige og tidløse. Ingen steder er dette tydeligere enn i museet på Hamar, der han i tillegg til å oppfylle kravene til stedet og programmet måtte harmonere det eldgamle og det moderne».